Når man snakker om «prog» i Skandinavia på 70‑tallet, er det lett å tro at Norge og Sverige delte en felles musikalsk bevegelse. Det gjorde de ikke. Tvert imot var norsk prog og svensk progg to helt forskjellige øvelser. Svensk prog handlet først og fremst om progressive tekster, gjerne om feminisme og klassekamp som Blå Tåget, Hoola Bandoola Band og Nationalteatern, musikken var som regel i visesjangeren
Her er en veldig liten spilleliste, det er tross alt Norge som er viktig her.
Norsk prog derimot var inspirert av britisk og europeisk progressiv musikk som King Crimson, Yes, Gentel Giant, ELOY, Focus, Pink Floyd, ELP og forsåvidt også litt hardere, men samtidig mer tilgjengelige band som Deep Purple og Uriah Heep.
Så her i Norge var det mer musikalsk stil som definerte sjangeren. Eller stil og stil, hele progrock-bølgen handler om å viske ut skiller mellom jazz, rock, klassisk, så du finner mye som puttes oppi denne sekken.
Felles for de norske progbandene som vi fremdeles hører om er at de hadde flinke musikere som var skolerte og/eller hentet inspirasjon fra flere sjangere i tillegg til rocken. Da tenker jeg tradisjonsmusikk, klassisk og jazz, men også tysk elektronisk musikk og improvisasjonsmusikk.
De hadde oftvokalister som gjerne var både høyt og lavt som Jahn Teigen i Popol Vuh og Popol Ace*, og Gudny Aspaas i Ruphus for å ta en fra hvert kjønn. Teigen kjenner alle men jeg har lyst å gi ett tips om Gudny. I 2019 trallet hun litt på et album i prog-sjangeren som som heter «The Witches of Finnmark III», noe som betyr at det også finnes to til av disse om det faller i smak. Ta en lytt på Requiem (Spotify) en lang låt som bygger seg opp før vokalen begynner, men ta deg tid til å høre hele.
(om Popol Vuh vs Ace. Bandet skiftet i 1973 navn til Popol Ace for å unngå konflikt med det tyske bandet Popol Vuh.)
Om du er glad i de to nevnte, Aspaas og Teigen og norsk prog generelt så har jeg en godbit for deg. I den norske Melodi Grand Prix finalen i 1976 sang Aspaas 3 sanger mens Teigen sang 4. Finalen ser du på NRK
Andre band er Junipher Greene som gav ut dobbletalbumet Friendship med cover malt av en ung Odd Nerdrum. Bandet begynte å gå i oppløsning allerede etter debuten, men den fleste i bandet fortsatte som musikere og Geir Bøhren og Bent Åserud satset som komponister for musikk til tv og film og står blant annet bak det legendariske Svalbardtema fra Orions Belte.
Så hadde vi Aunt Mary med Jan Groth som var mer i en bluesinspirert hardrocksjanger en de tidligere nevnte.
Mine personlige favoritter sammen med Ruphus er Høst som gav ut to norskspråklige album På sterke vinger (1974) og Hardt mot hardt (1976). På det siste, spesielt, spilte de en intrikat jazz-inspirert rock med mye keyboard og blant annet fløyte.
Og hvis du vil ha det virkelig mørkt og tungt, kommer vi ikke utenom et av de mest unike kapitlene i norsk rock: Lucifer Was. De herjet som et beksvart liveband i Oslo på tidlig 70-tall med tunge Black Sabbath-riff og vill tverrfløyte, men rakk aldri å spille inn en eneste låt før de la opp i 1975. Først i 1997 fant de sammen igjen, gikk i studio og spilte inn låtene de hadde skrevet 25 år tidligere. Debutplata Underground And Beyond er derfor i teorien en ekte 70-talls prog-perle, bare spilt inn på 90-tallet!
Og så har vi andre band som ligger mer i grenseland til andre sjangere.
The New Beatnicks seg på slutten av 60 tallet med en psykedelisk plate og en singel hvor de covret Beatles sin With a Little Help from My Friends, d.v.s. de covret egentlig Joe Cocker for det ligner mer på hans versjon (finner den i spillelisten). Det ble med den ene plata før de ble The Beatniks igjen. Men det gav mersmak og flere medlemmer startet progrock-bandet Titanic ett år senere, kjent for blant annet «Sultana» som du finner i spillelisten.
Saft fra Bergen. De hadde en stor hit med People in Motion, laget en lang, improvisert og støyende versjon av Paint it Black (Rolling Stones) og på Ragnarockfestivalen i Holmenkollen i 1973 spilte de folkemusikk sammen med felespiller Sigbjørn Bernhoft Osa (Osa/Saft). Og nettopp bergensbølgen og Saft-miljøet viser hvor flytende disse sjangergrensene var. Gitaristen Rune Walle hoppet ut og inn av Saft, og var med på å starte Hole in the Wall (1972) og deretter Flying Norwegians (1974). De spilte strengt tatt det vi i dag kaller countryrock og americana, men med den samme utforskende og kompromissløse holdningen som progbandene. De strakk låtene ut, eksperimenterte i studio og beviste at dyktige norske musikere kunne ta opp arven etter amerikanske storheter.
1-2-6 med Asbjørn «Asa» Krogtoft var tidlig ute i 1967 kom «Graveyard Paradise» og i 1969 kom soloartisten ASA med «Rekkene» som kunne gått rett inn i den svenske proggtradisjonen. ASA ble forøverig etter hvert vokalist i Popol Ace hvor han overtok etter Jahn Teigen
Prudence med Åge Aleksandersen og Terje Tysland er ett annet eksempel. En blanding av folkemusikk og klassisk tidlig 70 talls rock, men med kreativ instrumentering med trekkspill, fløyte og mandolin. Progressivt og derfor prog!
Andre som beveget seg på grensen til sjangeren var jazz saksofonist Jan Garbarek og jazz gitarist Terje Rypdal.
Og så har vi Finn Kalvik da. Hæ? Kalvik samarbeidet med Jon Eberson på Fyll mine seil og Nøkkelen ligger under matta, og det er noen øyeblikk her. På «Død mann rider» for eksempel (ligger i spillelisten) Det fine med Kalvik er at han blir ferdig. Prog-sjangeren er kjent for lange låter. Kalvik bruker 3 minutter, så er det gjort. Så om sjangeren er ukjent og du har lyst til å sjekk noe ut. Hør på Død mann rider. Død mann rider er for øvrig en Andre Bjerke tekst og også Lars Mjøen (ja han fra KLM gir ut en versjon bare noen måneder før Kalvik, og den finner du her). Også Mjøens versjon har prog linker så det holder. Hele Popol Vuh inkludert Teigen er med på plata. En liten funfact er at plata heter Singin` in the Brain, så humoren er i alle fall på plass allerede da
Ole Paus kan også tas med sammen med Kalvik han hadde med musikere fra Pussycats, Ruphus, Junipher Greene og Saft blant annet og det hendte at de fikk slippe seg løs med litt «progga» ting, og på sine eldre dager samarbeidet han med Motorpsycho
Spilleliste med eksempler på låter fra band i artikkelen, men også andre ting som jeg mener hører hjemme. Og det fine med en spilleliste er at den er så enkel å utvide i ettertid. Jeg hørte for eksempel nettopp Moonshine Man med Jonas Fjeld og tenkte at dette er jo prog, norsk og fra 70 tallet så da får den være med.